En dag i uken rusler de tre søsknene Kolak opp til farmors leilighet på Åsen i Stavanger. Sammen med en eldre og en yngre bror får Ella Kolak middag og matteundervisning. Fra de var ganske små har farmor Nada gitt barnebarna føde for mave og hjerne.

-Vi begynte med en serie bøker der tallene var bakt inn i eventyr. Jeg fortalte, vi lekte og vi telte. Målet var å unngå at de fikk en sperre mot matematikk, forteller Nada Kolak.

Historie

Det var under i en pause i matteundervisningen nylig at farmor fortalte barnebarnet en historie som gjorde dypt inntrykk på Ella. Beretningen begynner på begynnelsen av 1990-tallet i byen Mostar i Bosnia-Hercegovina. Der bodde Nada Kolak sammen med sin sønn Nenad. 

Nada betyr håp, og navnet til hennes mann er Mirko, der mir betyr fred. Imidlertid døde Mirko noen år tidligere, og snart ble også freden borte i Mostar. Men Nada klynget seg til håpet.

- Jeg hadde et godt liv, forteller Nada. Hun er utdannet sivilingeniør fra universitetet i Beograd, det beste i landet Jugoslavia som senere gikk opp i liminga. Ansatt var hun i elektronikk-konsernet Unis og reiste Europa rundt på kurs og på besøk til samarbeidspartnere, blant annet Ericsson i Sverige. 

Krigen

Men så kom lydene. De skarpe lydene av geværskudd. De dumpe drønnene av eksploderende granater. De hjerteskjærende skrikene fra døende mennesker. Etter hvert gikk soldatene fra dør til dør; de slepte ut folk fra leilighetene sine og kastet dem i konsentrasjonsleir.

Advart ble Nada. Snart er det din tur. Du må vekk.

Under angrepene på byen søkte Nada og Nenad tilflukt i kjelleren. Da hadde sivilingeniøren alltid en pose med seg. I den lå et papir. Derfor lo naboene av henne. 

- Hva skal du med det papiret? Er det ikke mye verre at leiligheten og tingene dine der oppe kan bli sprengt i stykker?

- Nei, sa Nada, med dette papiret kan jeg bygge et nytt liv om alt det andre skulle bli ødelagt.

Papiret var diplomet (eksamensbeviset) fra universitetet i Beograd. Med dette kunne Nada bevise at hun var sivilingeniør og få seg ny jobb. Så lenge krigen raste, var det sannsynligvis umulig å få tilsendt en kopi av diplomet fra universitetet.

Flyktningen Nada Kolaks viktigste bagasje: Diplomet fra universitetet i Beograd. 

Flukt

I morgendemringen en dag i 1993 ruller en bil ut fra Mostar. Lysene på kjøretøyet er slukket. I bilen sitter Nada, Nenad og hennes foreldre. Bare det aller mest nødvendige har de med seg. I Nadas håndveske ligger diplomet. Heldigvis sperrer ingen soldater veien, slik at familievennen bak rattet bringer de fire trygt over grensen til Kroatia. 

Etter mange omdreininger i papirmølla har alle fire sikret seg reisepapirer. Tog til Zagreb og Budapest. Fly fra Budapest til Oslo.

- Etter et kort opphold i Oslo, tilbringer vi et år på asylmottaket i Kinsarvik. På dette lille stedet fant vi fred. Min mor, far og jeg var traumatisert av krigshandlingene. Bare jeg hørte en skarp lyd, skvatt jeg til. Jeg lyttet til rolig, klassisk musikk og leste mye. Det var balsam for nervene, forteller Nada.

Oversettelse

På asylmottaket sendte styreren Nadas eksamensbevis til oversettelse og siden til NTNU, der den bosniske kvinnen ble godkjent som sivilingeniør i Norge. Dessuten innhentet Nada attester og anbefalinger fra sine samarbeidspartnere rundt om i Europa.

Senere gikk turen til Nærland asylmottak. Derfra begynte Nadas jakt på en sivilingeniør-jobb. Først ble det flere kurs, deretter deltakelse i et forskningsprosjekt på UiS. Og så, hurra, fikk Nada Kolak jobb i Aker Solutions, der hun arbeidet inntil nylig nådd pensjonsalder. Siden hun var utdannet i prosess- og materialteknologi, gikk overgangen fra elektronikk til olje som smurt.

Forbilde

I den romslige leiligheten på Åsen kaster Ella et blikk på farmor, sitt forbilde.Tilbakeblikk: Her er en av mattebøkene for barn som Nada underviste Ella med.

- Historien om diplomet i bagasjen har lært meg hvor viktig utdanning er, sier Ella.

- Legger hun press på deg?

- Det vil jeg ikke si. Både farmor og foreldrene mine sier at jeg må gjøre mitt beste, og da får karakterene bli som de blir. 

- Ella bør vel bli sivilingeniør som deg, Nada?

- Det bestemmer hun selv. Jobben tar mye av livet; derfor er det viktig at Ella finner et yrke hun blir glad i.

- Men matte må barnebarna bli gode i?

- De er flinke, men jeg ønsker at de skal bli enda flinkere. Tenke riktig må de gjøre, luke ut slurvefeil skal de og de må lære å bli glad i faget. Matematikk er som poesi, knekker man koden, blir den vakker.