Du bør være litt varsom når du hilser på Kristina Vårlid. På høyrehånden har hun nemlig finslipt de lange neglene til skarpe klør. Med dem klorer hun seg fast i verdenstoppen.

Jada, joda, det kan være vanskelig nok å bli en flink pianist. Men treffer du den rette tangenten, så kommer den rette tonen. Ganske annerledes er det på klassisk gitar.

Der skal også hendene arbeide uavhengig, som hos en pianist, men skal du få frem den rette tonen på klassisk gitar, må hånden som griper om halsen, gjøre det i riktig høyde, med riktig styrke, for ikke å snakke om hånden som arbeider med strengene nede i buken eller hva vi skal kalle instrumentet nedentil, der skal fingrene treffe de rette strengene, med den rette kraften og med de rette delene av neglene. 

Og alt dette skal skje i den rekken av gylne øyeblikk som kalles rytme. 

Et helt orkester

Men når det først klaffer, som for Kristina Vårlid, høres gitaren ut som et helt orkester; den synger med overtoner og undertoner i dur og moll, i melankoli og morskap.

Nå holder Kristina Vårlid konserter verden rundt, hun er grossist i priser og premier og stipender. Da er det muntert å tenke på at hun på musikklinjen på Stavanger katedralskole hadde sang som hovedinstrument og jazzpiano som biinstrument. Men samtidig fikk hun undervisning i klassisk gitar på Stavanger kulturskole og på Universitetet i Agder.

Hva betydde de tre årene på musikklinjen på Katedralskolen?

- Det var veldig kjekt å gå i en klasse der alle drev med musikk og var veldig allsidige. Jeg likte godt å synge, selv om gitar senere skulle bli hovedinstrumentet, sier Kristina.

Begynte som åtteåring

Ung og lovende gitarist. Hva får et barn til å gripe til dette instrumentet? I Kristinas tilfelle var det moren. Hun ville gjerne ha noen til å akkompagnere hele den sangglade familien i Sandal.

Åtte år gammel fikk jenta Lillebjørn Nilsens gitarbok og lærte seg noen akkompagnement-vennlige akkorder, men snart skulle hun gi seg i kast med mer avanserte saker. Gitarlæreren hennes på kulturskolen var nemlig et offer for klassisk musikk. Snart var Kristina også oppslukt.

Når merket jenta at hun var flink?

- Jeg var ikke klar over hvor god jeg var i ung alder. Først nå skjønner jeg det. Musikkstykker gitarister i 17-18 årsalderen møysommelig greier å spille, behersket jeg da jeg var 9-10, forteller Kristina Vårlid.

At den første læreren var streng, ser hun som en fordel. Dermed ble hun aldri høy på pæra. Og siden, da hun begynte å konkurrere, syntes hun alt under førstepris var bra, for den som vinner, har ikke så mye å strekke seg etter.

Debutalbum

Hennes debutalbum "An Idea", som kom ut i år, ble prist i høye toner av anmelderne. "Anslaget er uendelig variert og hun tar hele gitaren i bruk. Hun tryller fram noen sjeldne melodiske vendinger. Vårlid spiller virkelig med en ekstrem virtuositet og hurtighet", skrev Egil Baumann i Klassekampen.

- I Nederland er det større åpenhet enn i Norge for klassisk gitar. Italia, Tyskland, Kina og Japan er store gitarland, sier Kristina Vårlid. Hun har gjort unna de 10.000 timene med trening som trengs for å bli flink i noe, det være seg musikk eller idrett, men hun synes like fullt det er kjedelig å øve.

- Ofte bruker jeg bare en halvtime om dagen. Da driver jeg intervalløving, både sakte og fort, så intenst at jeg nesten blir svimmel etterpå. Øver jeg rett før jeg legger meg, tror jeg nok at jeg fortsetter i søvne, sier Kristina med en liten latter.

Gråt har imidlertid også vært hennes følgesvenn i det siste. For et års tid siden ble Sabrina Vlaskalic kjørt ned og drept av en lastebil mens hun syklet i Groningen. Sabrina var Kristinas nære venn og gode læremester, dessuten en virtuos medspiller på konserter.

Mørkt program

Etter Sabrinas død overtok Kristina venninnens stilling som dosent på universitetet i Groningen. Og nå spiller hun musikk de arbeidet med sammen.

- Etter at Sabrina gikk bort, har jeg budt på et ganske mørkt konsertprogram. Vonde hendelser er det lettere å snakke om gjennom musikken. Men også med ord forteller jeg om tragedien. Uten henne setter jeg våre planer ut i livet. 

- Hva bidrar du som konsertgitarist med i samfunnsregnskapet?

- Det er lett å ty til et uttrykk som balsam for sjelen. Jeg tar med meg publikum inn i et parallelt univers, fjernt fra den hektiske hverdagen. Da håper jeg tilhørerne glemmer noen av de betydningsløse detaljene de pleier å stresse med.

- Hva gir konsertene deg?

- Mye. Jeg kjenner energien til publikum, og jeg kommuniserer med det på en måte som bare er mulig i en konsertsal. Etterpå føler jeg at vi kjenner hverandre litt. Rett etter at konserten er over, føler jeg meg fri. Ellers er en musiker i grunnen på jobb hele tiden, ikke minst i tankene.

- Du er kommet langt i ung alder. Hvilket mål ligger og lokker langt der framme?

- Jeg skulle gjerne ha spilt i Carnegie Hall i New York City. Noen få klassiske gitarister er blitt invitert til det.

- Da må en være i verdensklasse. Er du det?

- Om jeg skal legge bort den norske beskjedenheten, må jeg svare ja. Jeg har hevdet meg godt i mange internasjonale konkurranser, og såvidt jeg vet, er jeg den yngste i verden som underviser i gitar hovedfag på et musikkonservatorium.

Kristina åpner aldri dører med høyre hånd, for da kan neglene brekke.