Gutten med nummer 2087 på brystet gråt. Før auditionen hadde Johan Sebastian glemt å spise, siden en sverm sommerfugler fylte magen. Nå hadde søkeren danset, sunget og fremført en monolog. Han var helt utkjørt.

Aldri, aldri om han kom inn på denne skolen i konkurranse med de mange, mange flinke guttene. Bird College i London var det store målet, men nå skimtet han det knapt gjennom tårene.

Mange år tidligere, hjemme på gutterommet i Stavanger, tok Johan Sebastian sine første dansetrinn. Alene. Full guffe på stereoen, gjerne en låt av Ravi. Opp og ned, fram og tilbake, bak fram og baken fram og bak. Tjo hei!

Rytmen og trangen til å bevege seg fikk han i fødselsgave i Columbia, tror Johan Sebastian.

Det gikk noen år før han tok steget ut av gutterommet i Stavanger. Mamma så at musikalen "Annie" skulle settes opp i Sola kulturhus og oppfordret sønnen til å gå på audition. Han ble med i ensemblet i musikalen, og her ble det for første gang oppdaget at han kunne bevege seg.

- Du burde begynne med dette, sa danselærerne i oppsetningen.

På én-to-tre-fir ble det Steps Dansestudio, siden ble det danselinjen på Stavanger katedralskole i Bjergsted. Og det var der det skjedde. Det var der han fikk selvtillit til å satse. Det var der Johan Sebastian begynte å ane at han var flink nok til å kunne leve av dans og showbiz.

En dag meldte lærerne at det trengtes en gutt som kunne danse i skolens oppsetning av musikalen "Fame". Dette var tredjeklassingenes forestilling, men det gjorde ikke noe at Johan Sebastian gikk i andre. Han var jo den eneste dansegutten i Bjergsted, og dertil dyktig.

Som Tyron Jackson, en av hovedrollene, bidro den mørke danseren til en strålende suksess. Lovord. Ekstraforestillinger.

Med "Fame" i bagasjen våget Johan Sebastian å søke på Bird. Men han hadde ikke greid å danse og synge og snakke seg gjennom den trange skoleporten, trodde unggutten.

Helt til eposten kom: Du har fått studieplass.I Bjergsted tok han sats. Så landet han i London. 

Da ble det nye hopp og sprett og mer høy musikk på gutterommet i Stavanger.

- Jeg hadde superflinke lærere i Bjergsted. De ga meg et godt grunnlag som jeg bygger på i London, forteller Johan Sebastian, hjemme i Stavanger på en kjapp visitt.

Og lærerne fra den gang gir eleven karakteristikker som kunne få en umoden tomat til å rødme. Kul, smilende, medfølende, samlende. En entertainer med flott tilstedeværelse og utstråling på scenen. Dessuten en fredsmegler når det ble åndelig kloring blant jentene.

- Jeg tror ikke jeg gikk inn for å være fredsmegler. Det skjedde vel bare av seg sjøl, ikke minst fordi jeg var den eneste gutten i klassen. Og jeg har alltid kommet godt overens med alle.

- Du er den eneste gutten som har gått på danselinjen i Bjergsted. Blir det sett på som femi å bevege seg elegant til musikk?
- Det er i så fall galt. Se bare på ballett; den blir ikke det samme uten menn, for de danser helt annerledes enn damene. Jeg håper inderlig flere gutter begynner å danse. Denne kunstarten er jo også idrett på høyt nivå. På Bird utgjør guttene drøyt ti prosent av de 120 studentene på førsteårskullet.

- Hvorfor er du så glad i å danse?
- Uansett hvor stresset eller lei meg jeg er, glemmer jeg alt annet når jeg danser, og jeg kjenner en veldig glede fylle kroppen.

- Tenkte du aldri på å bli revisor eller noe annet samfunnsnyttig?
- Jeg la inn noen søknader på samordna opptak. Trykket nokså tilfeldig, og kom visst inn på journalistikk i Lillehammer, men det er jo danse jeg vil. Jeg tror samfunnsnytten av sang, dans og teater er undervurdert. Mange musikaler har et budskap. I tillegg er det jo ikke dumt om både de som sitter i salen og de som står på scenen, blir glade.

- Fremtidsplaner eller fremtidsdrømmer?
- Å spille i musikaler i West End i London eller på Broadway i New York. Nei, helst begge steder, og gjerne i musikalene "Kinky Boots", "The Lion King" eller "Hamilton". I den siste er det enormt med rapping, så det får jeg vel lære meg, sier Johan Sebastian - et navn som har så mye melodi og rytme at det sikkert kan danses.

Danseferdighetene er fortsatt hans fortrinn, men lærerne på Bird mener Johan Sebastian har forbedret seg innen drama og sang. Her i et svev på Solastranden. Sten Rasmussen  Mannen som bærer navnet, har gyllen innpakning, noe ganske annet enn den standard-stavangerske huden et sted mellom surmelk og gammelrosa på fargekartet. Gutten er adoptert fra Colombia i Sør-Amerika, men har aldri opplevd noe ufint fordi han er mørk.

- Min hudfarge har snarere vært en fordel. Jeg har alltid fått mange positive tilbakemeldinger om hvordan jeg ser ut. I tillegg har jeg alltid skilt meg ut, og da spesielt på scenen. I London er det flere mørke mennesker, og der forsvinner jeg litt mer i mengden, melder Johan Sebastian.

Forhåpentlig blir han en sjelden fugl blant stjernene når han forlater Bird.