Scenen er sangsalen på Kongsgård, året er 1991, og de to teatersjefene i Iduns Julekomedie krangler. Det skal bygges en rampe ut fra scenen, á la catwalk, og Marianne Holter mener det må kjøpes inn solide materialer til formålet. Aslak Sira Myhre hevder at noe gammelt treverk som ligger og slenger, får holde. Han vinner krangelen. Så skal rampen testes. Teatersjef Marianne er også skuespiller dette året. Forventningsfullt setter hun sine føtter på nybygget.

Passiv elev

Sceneskifte: I et klasserom på Kongsgård står samfunnsfag på planen i dagens to første timer. En av elevene har lagt hodet på pulten. Der blir det liggende gjennom hele dobbelttimen. Marianne Holter sover, og ingen har hjerte til å vekke henne. Hun jobber jo så hardt med Iduns Julekomedie, stakkar.

Interessen var blitt tent i Barneteatret på Rogaland Teater, men først på Kongsgård ble det full fyr. I alle de tre Marianne i "50 flotte år med Frode Kommedal". Stig Håvard Dirdal  skoleårene her var hun med i Idun. Likevel ble hun ikke flink fort. Noen bemerket at hun gjorde det bra, men Marianne glemmer aldri en melding til henne fra den senere stjerneskuespilleren Laila Goody under innøvingen av "En midtsommernatts drøm". Laila lå strødd utover noen stoler, før hun plutselig reiser seg og utbryter: "Du må mene det du sier. Det er ikke nok å snakke høyt. Du må mene det fra magen".

- I Barneteatret var parolen "snakk høyt og strål". Der ble det lagt mindre vekt på å gå inn i rollefigurene. At dette måtte til, skjønte Laila lenge før meg, vedgår Marianne.

Bråmodne folk

Da hun begynte på Kongsgård, kom hun inn i en gjeng bråmodne folk, blant dem Aslak Sira Myhre og Tore Renberg. Hun hang og slang litt etter og krevde å ha på sin rosa boblejakke, mens de andre gikk i svarte frakker.

- Overgangen fra ungdomsskolen på Kristianlyst var stor, men jeg kom til mine folk. Den samme opplevelsen fikk mange av medelevene, forteller Marianne.

Etter at hun gikk ut i 1992, søkte hun Teaterhøgskolen, der porten til de få plassene ble for trang. Året etter prøvde hun igjen og kom helt til den siste opptaksprøven med 30 deltakere, men endte ikke blant de utvalgte.

I mellomtiden hadde daværende sjef på Rogaland Teater, Ola B. Johannessen, oppdaget Marianne da hun spilte sketsjer i gruppen Dozerne. Han engasjerte henne til en liten rolle som ungjente på den ærverdige scenen i Kannik. Etterhvert ble det mange roller, helt til hun fikk fast ansettelse i 1996.

Lang læretid

- I de første årene bar jeg ofte brett på scenen og lirte av meg replikker som "Herren har besøk". Etter at jeg hadde lært og erfart mye, ble det større oppgaver. En blanding av flaks og dyktighet har brakt meg dit jeg er.

- Er det en fordel ikke å ha gått Teaterhøgskolen?

- De som tar utdannelsen, får med seg en verdifull verktøykasse jeg manglet. På den annen side nøt jeg godt av erfaringen fra komedie og revy. I de sjangrene får du karakterboka straks. Ler folk, eller ler de ikke, det betyr alt, og forskjellen mellom latter og ingen latter er liten. I komedien betyr timingen alt.

- Da du spilte i "Nerdene" nylig, agerte du en figur som kalte både på latter og medfølelse. Hva plaget denne funkjonæren med engstelig blikk bak briller i dykkermaske-størrelse?

- Hun var redd for ikke å gjøre jobben sin ordentlig og var samtidig redd for folk. Jeg prøvde å få fram en sårhet som også hører til komedien.

Ubehagelig teater

Marianne i "Blodig alvor" Stig Håvard Dirdal  - Favorittrollen på Rogaland Teater?

- Jeg er veldig glad i komedien, men det stykket som har preget meg mest, både personlig og profesjonelt, er "Krig" av Lars Nóren. Der ble vi og publikum utsatt for situasjoner vi kjente igjen. Så gikk noe veldig galt. Vi fikk opplevelser vi helst ville ha vært foruten, men også dem skal teateret gi.

- Noen på katedralskolen går rundt med en skuespiller i magen. Hva er ditt råd til dem?

- Hvis de virkelig har lyst, skal de prøve å nå målet. Men ikke brenn alle broer; hold andre veier åpne. Det er veldig vanskelig å få skuespillerjobber, og yrket krever mye av deg selv og av dem rundt deg. Forresten, hadde det vært dramalinje i Bjergsted i min tid, ville jeg sikkert ha gått der.

- Din neste rolle på Rogaland Teater?

- Kristine Linde i "Et dukkehjem" av Ibsen. Kristine er Noras gamle venninne. Stykket settes opp på nytt. Sist var det skoleforestilinger, så mange på Katedralskolen har sett det.

Påstått vold

Sceneskifte: Sangsalen i 1991. Marianne Holter og flere skuespillere marsjerer ut på den nye rampen. Så høres et brak. Aslak Sira Myhres spinkle gratistreverk tålte ikke påkjenningen fra medvirkende i "Oi, oi, for ein kjekke krig", og Marianne Holter får sitt kraftige gjennombrudd.

Krigens første offer er sannheten, heter det, og erindringene om hva som skjedde etter braket, spriker.

- Aslak påstår at jeg slo ham, noe jeg i alle år har benektet. Men jeg skjelte ham ut, det husker jeg godt.

Myhre gir denne kommentaren:

- Marianne slo meg gjentatte ganger gjennom hele den perioden vi var teatersjefer.- Siden jeg gikk ut fra Kongsgård, har jeg sett så og si alle oppsetningene til Iduns Julekomedie, forteller skuespiller Marianne Holter. Denne gang går teppet opp for "Breakfast Club". Stig Håvard Dirdal